Navlehekk, også kjent som Acer campestre, er en hjemmehørende art som er spesielt tilpasset det norske klimaet. Den er lett å dyrke og tåler både beskjæring og varierende vekstforhold. Uten beskjæring utvikler planten seg til et mindre tre med tett og forgrenet vekst, men den kan også formes til en kompakt hekk.

Bladene er små og tre- til femflikete med avrundede kanter. De fremstår bronsefargede ved utspring, blir senere mørkegrønne til blågrønne og får en gyllengul høstfarge. Barken er grålig til lysegrønn med karakteristiske korklister som gir et dekorativt uttrykk, spesielt på eldre grener.

I mai blomstrer navlehekk med små, lysegrønne blomster som tiltrekker bier og andre pollinatorer. Etter blomstring dannes små vingede frukter som blir spist av fugler i løpet av vinteren.

Planten trives på nesten alle jordtyper, også der jorden periodevis kan være fuktig. Den tåler både sol og skygge og kan brukes som klippet hekk, uklippet leplanting eller som frittstående mindre tre. Ved planting anbefales det å bruke jordforbedring og regelmessig vanning for å sikre god etablering.

Buxus Sempervirens Var. Arborescens er en variant av den vanlige buksbomen, kjent for sin tette og opprettvoksende form. Den brukes ofte som hekkplante eller til formklippede beplantninger, der et klassisk og velordnet uttrykk ønskes.

Planten har grønne, lansettformede blader som beholder fargen hele året. Den trives best i sol til halvskygge og foretrekker veldrenert jord med moderat næringsinnhold. Veksten er middels rask, noe som gjør den lett å holde i form og egnet til både lave og mellomstore hekker.

Med en høyde på rundt 100–300 cm og en bredde på 90–120 cm kan Buxus Sempervirens Var. Arborescens tilpasses mange typer hager og parker. Den er fullt hardfør og tåler beskjæring godt, noe som gjør den ideell for strukturerte beplantninger og klassiske hageanlegg.

Barlindhekk (Taxus baccata) er en eviggrønn nåleplante som danner tette, godt forgrenede busker med en dypgrønn farge. Den egner seg spesielt godt til klipte hekker og formklipte figurer, da den tåler selv kraftig beskjæring og raskt skyter nye grener fra gamle stammer.

Planten trives både i sol og halvskygge og klarer seg godt i de fleste jordtyper, også der jorden er tung eller mindre næringsrik. Den er hardfør, vindsterk og tåler et visst nivå av tørke, noe som gjør den godt egnet til norske forhold.

Hunnplanter kan danne små, røde bær om høsten, som er dekorative, men giftige. Fruktkjøttet rundt frøet er imidlertid ikke giftig. Barlinden er hjemmehørende i Norge og resten av Norden og er kjent for sin lange levetid og evne til å bevare et tett, grønt uttrykk året rundt.

Ved planting som hekk anbefales det å sette omtrent fire planter per løpende meter for å oppnå en tett og jevn vekst. Regelmessig vanning og gjødsling i etableringsfasen fremmer sunn vekst og et stabilt rotsystem.

Portugisisk kirsebærlaurbær, botanisk kjent som Prunus lusitanica 'Angustifolia', er en middels stor til stor, eviggrønn busk med tett og harmonisk vekst. Den brukes ofte som hekkplante, hvor den kan klippes til en jevn og tett form eller stå uklippet som frittvoksende busk.

Planten har ovale, mørkegrønne blader med en blank overflate som står i kontrast til de rødaktige bladstilkene. Denne fargekombinasjonen gir et elegant og livlig uttrykk i hagen. Tidlig på sommeren utvikler eldre planter korte, opprette klaser med små, hvite blomster som etterfølges av svarte, uspiselige bær som tiltrekker fugler.

Veksten er middels kraftig, og planten blir sjelden over 2,5 meter høy. Den trives best i le og i vanlig, næringsrik og veldrenert hagejord. På tung leirjord kan det være en fordel å tilføre grus eller sand for bedre drenering. Regelmessig vanning i etableringsfasen er viktig for å sikre en god start.

Portugisisk kirsebærlaurbær er velegnet til både sol og skygge og kan brukes som klippet eller uklippet hekk. Den tette veksten gjør den spesielt egnet som skjerming mot innsyn, og den beholder sitt grønne løv hele året.

Storfruktet Surbær (Aronia melanocarpa) er en mellomstor, løvfellende busk med en tett og opprett vekstform. Den blir vanligvis 1–2 meter høy og 60–90 cm bred og utvikler en jevn, godt forgrenet struktur som gjør den egnet til både uklippede og klippede hekker.

Busken springer ut med bronsefargede blader som senere blir mørkegrønne. Om våren og tidlig sommer dekkes den av mange små, hvite til kremfargede blomster samlet i runde skjermer. Blomstene tiltrekker pollinerende insekter og har en lett duft som minner om hagtorn og rogn.

Etter blomstringen dannes svarte, blanke bær på størrelse med solbær. De er sure, men spiselige, og brukes ofte til saft, syltetøy eller som fargegiver i matlaging. Bærene er rike på vitaminer og antioksidanter og spises også gjerne av fugler.

Om høsten får busken et markant fargespill i røde, kobberrøde og oransjerøde nyanser, noe som gir en dekorativ effekt i hagen over en lengre periode. Den trives i vanlig, veldrenert hagejord og klarer både sol og halvskygge uten spesielle krav til jordtypen.

Storfruktet Surbær er selvpollinerende og svært hardfør. Den kan brukes som enkeltstående busk, i grupper, i blandede gjerder eller som hekkplante, hvor det vanligvis plantes 2–3 planter per løpemeter.

Vanlig Hegg (Prunus padus) er et hjemmehørende tre eller en stor busk som utvikler en tett, oval krone. Den blir vanligvis 4–8 meter høy, men kan under gode forhold nå opptil 10 meter. Veksten er kraftig med et dyptgående rotsystem og mange siderøtter, noe som gir planten høy grad av vindfasthet.

Blomstene kommer i mai og sitter i lange, hengende klaser. De er hvite, femtallige og har en søtlig duft som tiltrekker bier og andre pollinatorer tidlig på sesongen. Bladene er elliptiske med svakt sagtannet kant, mørkegrønne på oversiden og lysere på undersiden. Heggen springer tidlig ut og kalles derfor også maitre.

Fruktene er små, mørke bær som inneholder amygdalin (blåsyre) og bør derfor ikke spises av mennesker. Fugler spiser dem gjerne og bidrar til spredningen. Arten trives på fuktig grunn og tåler periodiske oversvømmelser, noe som gjør den velegnet til planting i lavtliggende områder, langs vannløp og i leplantinger.

Planten brukes ofte i skog- og landskapsprosjekter, hvor den bidrar til tett beplantning, le og økt biodiversitet. Den kan plantes som enkeltstående tre, i grupper eller som del av en blandet hekk.

Rød berberis til hekk, også kjent som Berberis thunbergii 'Atropurpurea', er en løvfellende busk med karakteristiske purpurrøde, eggformede blader. Om høsten skifter bladene til bronsefargede nyanser, noe som gir hekken et markant fargespill gjennom sesongen.

Planten vokser middels raskt og blir vanligvis 100–200 cm høy og rundt 100 cm bred. Den har en opprett vekstform og er utstyrt med torner, som gjør den velegnet til hekker som skal fungere som naturlig avgrensning eller beskyttelse mot uvedkommende.

I mai–juni blomstrer berberis med små gule blomster, som senere kan etterfølges av røde bær. Den trives best i sol eller halvskygge og i vanlig hagejord, og den er fullt hardfør under norske klimaforhold.

Rød berberis kan brukes både som klippet og uklippet hekk, men også som solitærbusk i beplantninger der man ønsker en fargerik og robust plante med lavt pleienivå.

Brudespirea (Spiraea x vanhouttei) er en løvfellende busk som utvikler seg til en middels stor til stor plante med opprett og lett utbredt vekst. Den danner mange fine greiner som gir et tett og harmonisk uttrykk, egnet både som frittstående busk og som hekk.

I mai måned dekkes planten av et vell av små, hvite blomster som sitter i runde klaser langs de unge greinene. Blomstene har en lett duft og gir et markant, lyst uttrykk i hagen. Etter blomstringen utvikles små, tørre frøkapsler.

Bladene er små, grønne og lett tannede, og om høsten får de gyldne til oransje nyanser. Brudespirea trives i sol til halvskygge og tåler kraftig vind. Den er fullt hardfør og vokser i de fleste jordtyper så lenge jorden ikke er vannmettet.

Planten brukes ofte som klippet eller uklippet hekk, men egner seg også til grupper eller som enkeltstående prydbusk. Ved hekkplanting anbefales tre planter per løpende meter.

Aks-Bærsøtmispel (Amelanchier spicata) er en stor, løvfellende busk med en naturlig slank og opprett vekstform. Den danner mange greiner og får med tiden et tett og riset uttrykk, som gjør den velegnet til uklippede hekker og leplantinger.

I mai og juni springer busken ut med mange små, hvite blomster som sitter samlet i aks og tiltrekker bier og andre pollinatorer. Senere på sommeren utvikles små purpurfargede til blåsvart bær som raskt spises av fugler.

Bladene er blågrønne med lysere underside og får om høsten markante gule til rødbrune farger. Barken er glatt og gråbrun, også på eldre greiner, noe som gir planten et pent utseende året rundt.

Aks-Bærsøtmispel trives på de fleste veldrenerte jordtyper og tåler både full sol, halvskygge og skygge. Den er vindsterk og tåler litt saltpåvirkning, noe som gjør den egnet til utsatte steder. Den kan bli opptil rundt 4 meter høy og 1,5–3 meter bred.

Ved planting anbefales det å bruke næringsrik, veldrenert jord og å vanne regelmessig under etablering. Som hekk plantes vanligvis 2–3 planter per løpemeter.

Kjempethuja 'Martin' (Thuja plicata 'Martin') er en eviggrønn nåleplante med en kraftig, bred søyleformet vekst. Den danner raskt en tett og jevn hekk som gir effektiv skjerming og vindbeskyttelse året rundt.

Løvet består av flate, skjellformede blader i en dyp mørkegrønn farge som beholder fargen gjennom vinteren. De unge plantene har ofte kraftige skudd og en mer åpen vekst, men blir raskt tette ved regelmessig klipping.

Sorten er svært hardfør og trives på de fleste jordtyper, så lenge jorden ikke er vannmettet. Den foretrekker sol eller halvskygge og tåler både vind og kulde godt.

Kjempethuja 'Martin' blomstrer vanligvis ikke når den holdes som klippet hekk. Uklippede planter kan imidlertid danne små, tulipanformede kongler som skifter fra grønne til lysebrune.

Ved planting anbefales det å sikre god jordkvalitet og drenering. Regelmessig vanning og gjødsling i etableringsfasen fremmer et sterkt rotsystem og tett vekst. Hekken kan klippes for å bevare en jevn form og tetthet.

Avnbøk (Carpinus betulus) er en hjemmehørende løvfellende plante som ofte brukes som hekk på grunn av sin tette og godt forgrenede vekst. Den utvikler mange fine sidegreiner og et gjennomgående toppskudd, noe som gir en kompakt struktur som bevarer tettheten selv i vintermånedene.

Bladene er små, ovale og friskt grønne med fint tannede kanter. Om høsten får de gyldne nyanser, og en del av det tørre løvet blir ofte sittende på greinene gjennom vinteren, noe som bidrar til en viss skjerming året rundt.

Barken er glatt og grå, mens unge skudd har en brunlig tone med korte, myke hår. Planten blomstrer om våren med små, hengende rakler, men klippede hekker setter sjelden blomster eller frukt.

Avnbøk er svært hardfør og tåler både vind, skygge og varierende jordforhold. Den kan vokse i både næringsrik og tung jord, men trives best i veldrenert hagejord. På lett sandjord anbefales jordforbedring for å sikre optimal vekst.

Ved planting som hekk anbefales omtrent fire planter per løpende meter for å oppnå en tett og jevn hekk. Den kan også brukes i blandede gjerder eller som frittstående tre i hager og parker.